På tampen av 8. mars; dansende kvinner synger verden rundt på søkesiden Google og det har strømmet inn med gratulasjoner i alle kanaler. Slik har det blitt, dagen står minst like sterkt som handelsstandens morsdag, døtre går i fakkeltog og møtes til middag og feiring. At det fortsatt provoserer noen at kvinner på død og liv skal markere dagen for å vise særegen styrke er vel grunn nok til å si; Gratulerer med dagen!
Og apropos gratulasjoner og feiring, noen har jo faktisk fødselsdag på denne dagen, i alle år feiret vi farfar, født 08.03.17. Vi rakk som oftest et kjapt fakkeltog, før vi måtte hjem til bløtkake, kaffe og heftig debatt om likestilling. Til jubilantens forsvar, han ville fylt 99 i dag. Med han i minnet går tankene raskt til farmor, og siden det fortsatt er 8.mars; kvinnelivet før i tiden, kjøkkenet. For å feire og minnes de før nevnte, er jeg invitert på livretten fra familiens barndom klubb og duppe, en indirekte feiring av henne.
Foruten lever, overkokt fisk og suppe med pannekaker, var dette hverdagsmat i min svigermors hjem. Tradisjonsmat bragt med fra Trøndelag, men det kunne like gjerne vært fra Vestlandet, Sørlandet eller det indre Østlandet. Hverdagsmat, fordi det på 60-tallet var et dagsverk å stelle i stand for en hjemmearbeidende kvinne, og fordi det historisk ble benyttet billige råvarer fra heimgården. Potet, byggmel og svinefett; i hele landet ble det laget varianter av de grå, seige klumpene som ble sluppet opp i kokevannet med, eller uten, dott. Så var det opp til den enkelte landsdel å prege retten. I dagens lille selskap spiser vi en innkokt brunostsaus og sirup til, og i kveld heter det altså kløbb og doppe.
Selv annengenerasjons utflytta trøndere blir sentimentale, tre år gamle, og konkurerer om hvem som spiser mest klubb og fyller tallerken full av duppe. Jeg er halvt engelsk, opprinnelig fra Oslo, og har altså ikke unnet egne barn gleden av å elske tradisjonsmaten klubb og duppe. Say no more.
Mer interessant; hva drikker vi til dette? Før drakk de kefir, og uten å vite noe som helst om hvorfor, vil jeg tro de trengte desperat til syre for å balansere retten. De byttet bare ut den daglige dosen søtmelk til middagen, med surmelk. Øl og akevitt dukker oftest opp på mitt googlesøk, det tror jeg rett og slett skyldes nordmenns mangel på forhold til vin før de siste tiårene. For meg pipler vann i munnen etter en vin med høy syre for å ta fettet og grovheten. Med nok sødme til å møte det salte flesket og frisk fruktighet mot den tunge søte brunosten, og gudhjelpemeg; sirupen. Jeg har kjøpt og lagt en Riesling til kjøling i snøen.
Veien via 8.mars til svigermors kjøkkenliv og Riesling ble en vellykket match på pent dekket festbord. Klubb og duppe er godt, og Riesling overrasker hver gang vi utfordrer den norske tradisjonsmaten. Men vi blir også bedre og bedre på tilberedning av maten, selv om grunnlaget var lagt av våre mødre gjennom all tid. Takk til kokken Marit, både for et godt måltid og for å holde tradisjonene i live. La oss aldri bli historieløse og glemme, verken tradisjonsmaten eller kvinnedagen.
mariannepaalandet.wordpress.com 