Handel anno 1960

De siste ukene har gitt meg to gode déjà vus fra barndommen, materialisert gjennom et besøk i nabobyen Drøbak og åpningen av Lille Tøyen Kolonial, Oslo.

I Oslo, på Tøyen, har driftige Christine og Kaja satset penger og antageligvis eget privatliv de neste årene, for å gi deg og meg Oslos beste handleopplevelse. Foto DN.no
I Oslo, på Tøyen, har driftige Christine og Kaja satset penger og antageligvis eget privatliv de neste årene, for å gi deg og meg Oslos beste handleopplevelse. Foto DN.no

Lysten på Portvin og sjokoladekake overmannet meg sist fredag og plutselig befant jeg meg i Drøbak, på Polet, rett før stengetid. Håndverksbakeriet selger hjemmebakte bakervarer og sjokoladekaken jeg ønsket meg, og samdriftes nå som Pizzeria på kveldstid av 2 ivrige italienere. Jeg var nesten helt alene denne rufsete novemberkvelden i julenissebyen og lurte på hvor alle menneskene var? Det sistnevnte var nok en av grunnene til at jeg gikk ut med dobbel porsjon sjokoladekake og ett øllebrød; ”The bread has been here since this morning, Madam!”. Jeg ble del av en aldri så liten fredagsflørt med bonus for oppmøte pluss et gratis brød, og følte meg som en dronning. ”Ja! Dette var handel på gammeldags kjøpmannsvis. Me like that”. Parkeringsplassen på kjøpesenteret var full da jeg passerte på vei hjem, det var der alle de andre menneskene var.

I Oslo, på Tøyen, har driftige Christine og Kaja satt i gang i de tøffeste lokalene, i den oppløftede bydelen Tøyen. Her betjenes køen av smilende og fornøyde kunder med utsalg av rene, økologiske og kortreiste varer. Her skal du også føle deg som en dronning på vegen ut, og det er klemmer, smil og gjensidige lykkeønskninger alle veger.

Og akkurat sånn husker jeg mine handleopplevelser fra 60-tallet. Kjøpmannens småprat med mor, rause mål og ”litt ekstra til Dem, frue”. God tid og godt humør. Som barn rager man jo kun litt over meteren over bakken, det vil si i lukthøyde til disken hvor frukt og grønsaker ble lagt i poser for deg. Til kaffekvernens brummende avslutning, og den rykende ferske og duftende baksten. Til og med ukebladene luktet godt.

Som barn var det ikke problematisk for meg at det tok lang tid å handle, og at over 40% av husholdningsbudsjettet ble brukt på mat. Det var jo jobben vår, mor og min sin! Kolonialen, fiskebutikk og slaktern ble daglig besøkt for å skaffe mat til syv personer. Vi trasket og gikk, og bar oss skakke.

Jeg tror faktisk moren min satte pris på supermarkedet, plukk-selvdisk og hurtig- og billigmatens ankomst da hun begynte å jobbe på 70-tallet. Ubevisst og uvitende om hva som skulle komme, ble hun en del av den majoritet som drev matvarene inn i bokser og poser og opp på plastpakkede brett. I teorien fikk hun sammen med flesteparten av Norges kvinner, egen økonomi og handlefrihet, rett på fritid og ferie. Ingen av oss savnet min barndoms handleidyll da.

Stablede grønnsaker - I et hvert matland med respekt for seg selv stables matvarer i rekke og på rad, etter farge, sorte, størrelse, sødme, syrlighet. Hei Norge, følg med i timen!
Stablede grønnsaker – I et hvert matland med respekt for seg selv stables matvarer i rekke og på rad, etter farge, sorte, størrelse, sødme, syrlighet. Hei Norge, følg med i timen!

For meg bråstoppet lysten på Rimi og Rema etter ett år i Frankrike i 2001. Bugnende mathaller med stolte kjøpmenn som sirlig sorterte årstidens grønnsaker etter størrelse og farge. Hvite, gule og brune egg i tårn fra de rareste hønseraser, 20 kvalitets- og prissteg på kylling, høns eller vaktler, hel fisk og skalldyr på is. Marmorert entrecote i tommetykke skiver, paier, sjokolade og kaker i lekkert, glanset papir. Vi spøkte med at franskemenn lever for maten, nordmenn av. Hva skjedde egentlig her hjemme i Norge etter at mødrene forlot, og matindustrien overtok, ansvaret for kjøkkenbenken?

Joakim Lund skriver i boka Hele Bøffelen at 90-talls journalisten må påta seg noe av skylden med sine fryktinngivende og krigerske førstesider, i jaget etter den billigste handlekurven. Og kjøpmennene, flesteparten ofre, ga opp sine land, en etter en. Nå sitter vi med et trehodet troll, eller kjedene, som regulerer og dirigerer alt fra samvirke- og landbruksorganisasjoner til kundestrøm. Dagens journalister vakler fortsatt mellom handlekurvsjakt og kjedemaktslakt i sitt evige jag på hva? – høyere opplagstall?

Krukkegårdens Buddah ser ned og lar deg forsyne deg i fred - sjokolade!
Krukkegårdens Buddah ser ned og lar deg forsyne deg i fred – sjokolade!

I Ås er vi også så heldige å ha våre lokale utgaver av Christine og Kaja. Ved siden av Rema i Ås sentrum ligger den Blinde Ku med stort utvalg av prisvinnende oster fra eget ysteri, også økologiske. Med kjøtt fra Dysterkjøtt og stor fiskedisk. Vi har eget mikrobrygget øl på Polet fra ODE og SØRØST. Krukkegården selger ikke bare krukker og hagepynt, de har lang tradisjon for matvarer som gjør det lille ekstra for din egen matlaging, hvis du tør å passere Buddhaen som ser alt, og minner deg på at livets goder ikke er gratis. Flere kunne nevnes, vi heier på et levende sentrum og blomstrende nærmiljø.

Egenprodusert grønnkål angrepet av kålmark etter 10 dagers ferie midt i sesongen. Kan du se hvor mange de er?
Egenprodusert grønnkål angrepet av kålmark etter 10 dagers ferie midt i sesongen. Kan du se hvor mange de er?

Og gratis er det selvfølgelig ikke. Jeg har dyrket mine egne grønnsaker og bakt mitt eget brød i mange år. Jeg vet at 66,- kroner for et grovt, hjemmebakt brød er det det skal koste. At garantert dyrevelferd og etisk handel har sin pris, som jeg selvfølgelig skal være med å betale. At ren, velprodusert og garantert mat skal gi levelig lønn for alle involverte, det er klart det koster? Norges befolkning spredd utover det ganske land er langt mindre enn Londons befolkning. Det tenker jeg mye på når jeg besøker utlandet og de store byene, og ser overfloden i handlediskene. Kundegjennomstrømmingen er så høy, de overdådige og ferske salatbarene på Sainsbury må fylles opp om igjen og om igjen, hver dag. Vi er så få at når nytt sortiment eller økologiske varer skal prøves ut i butikkhyllene faller de ut igjen, fordi vi er ikke mange nok som handler dem.

Så blir det behov og marked for de små nisjebutikkene. De blir et nødvendige korrektiv for myndigheter, politikere og for kjedene om at mangfold og alternativer er ønsket. HOLD UT! vi er flere som sier og gjør dette i kor. Så lenge kvalitet, service og engasjementet er der, er vi her også. Et bittelite hjertesukk i all hemmelighet; Det er bare så sabla dyrt!

 

 

 

2 kommentarer

  1. Lesverdige perspektiv på dagens nye nisjebutikker Marianne! Mammaen min jobbet hele 60 tallet, men jeg husker handleturene med pappa, til frukthandleren, og til slakteren som kvernet medisterdeig av den halve grisen. Mindre flørting kanskje – men mer pruting? Ser fram til å lese mer.

    Liker

    • Takk for kommentar Anne! Ja, noen var heldige å ha pappaer som tok hjemmeansvar, det gjorde min far også etter at de begge ble utearbeidende. Jeg likte ikke fiskebutikken, for mye lukt, og slaktern – litt voldsomt. Hver tid sine bardomsminner og preginger, vi må gi oss selv gode handleopplevelser selv om det koster!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s